– Det gikk ikke så lang tid før jeg så på dem som foreldrene mine, jeg bare sa det ikke til dem. De har gjort mer for meg enn mine biologiske foreldre noen gang har gjort, sier Warith Salti Mbaruk (21).
Da han flyttet inn som 13-åring hos familien Moen på Anglevik, hadde han allerede bodd på to ulike institusjoner og flyttet fra et annet familiehjem hvor det ikke fungerte. Warith var den andre fremmede ungdommen Aina og Richard åpnet hjemmet sitt for.
Hjem for fire barn
For Aina er det en jobb og en karrierevei. De har vært familiehjem i ni år, og hatt fire barn boende hos seg. Ideen om å bli familiehjem kom da hun måtte omskolere seg fra frisør og trengte noe annet å gjøre. Siden har hun vært frikjøpt fra barnevernet for å ta seg av en ungdom på heltid.
Underveis har de fått egne tvillinggutter, og hadde i tillegg et eget barn fra før.
– Vi var 31 år gamle og veldig usikre, men fikk veldig god veiledning fra fagapparatet. I tillegg kunne vi spørre andre familiehjem til råds. Hver gang noen har flyttet ut har vi spurt egne barn om de vil vi skal ta inn flere, og de har alltid vært positive til det, sier Aina.
– Jeg følte meg veldig fort som en del av familien og at det på et tidspunkt ble ekte for meg, selv om jeg vet at det også er en jobb for henne. Men jeg har ikke turt å vise det så tydelig, fordi jeg har vært usikker på om det var passende. Man kan ikke kalle noen for mor sånn uten videre, sier Warith.
Fant roen
Han skulle bare bo der midlertidig, mens han ventet på å få flytte til en permanent familie. Det ble nok en nedtur.
– Det fungerte bare ikke, uten at jeg kan sette fingeren på hvorfor. Da de besøkte meg hos den nye familien plumpet jeg ut med at jeg ikke ville bo der, sier Warith.
Han flyttet tilbake til familien Moen, hvor han endelig fant roen.
– Jeg tror det fungerte fordi de lot meg være i fred, uten å stille spørsmål. Hver gang vi snakket om noe var det fordi jeg tok det opp. Det var fantastisk. Selv om de kjenner hele forhistorien min, har de aldri spurt meg om noe. Når folk begynner å grave, virker det avskrekkende på meg - jeg har lagt fortiden bak meg, sier Warith.
– Finnes ingen fasit
– Alle har sin bagasje, men hos oss er det ikke noe mas. Selv om man kjenner historien må man nullstille seg og oppleve barnet fra den dagen de flytter inn. De skal få ro, fred og trygghet og få tid til å finne sin plass, sier Aina.
– Men det som fungerte for Warith er ikke nødvendigvis det beste for andre ungdommer. De fleste begynner å åpne seg stykkevis etter halvannet år, noen tidligere. Først da føler jeg at jeg kan begynne å jobbe med og hjelpe barnet, skyter Richard inn.
– Man trenger først tid til å finne ut at dette er mitt soverom og min seng. Og til å forstå hvorfor de ville at jeg skulle bo der i det hele tatt, sier Warith. Han har hele veien hatt kontakt med sine biologiske foreldre.
Trenger flere hjem
Denne uken delte familien Moen sine erfaringer på et åpent informasjonsmøte om det å være familiehjem på Fjell rådhus. Det er et stort behov for flere familiehjem, sier Alice Tunestveit Lokøy, avdelingsleder Familiehjem Bergen, Bufetat.
– Vi har til enhver tid opp mot 20 navn på listen. Akkurat nå trenger vi å rekruttere minst sju nye hjem i Bergen og omegn, sier Lokøy.
Det er for øyeblikket 17 barn/ungdommer som bor i familiehjem i Fjell, Sund og Øygarden akkurat nå. Familien Moen vil anbefale flere å bli familiehjem.
«Så ikke den komme»
– Jeg har egentlig lært mer om meg selv enn om ungdommene i løpet av disse årene, sier Richard.
– Det mest utfordrende er å møte ting barnet står i som vi ikke føler oss helt kompetente til. Det er hele tiden nye opplevelser. Og når barnet begynner å føle seg trygg og er klar for det, kan det komme ting vi ikke ventet. Da gjør vi det beste ut av det og ringer Bufetat neste dag for å få bekreftelse eller veiledning, sier Aina.
Middagen er klar når barna kommer hjem, vi kan gjøre lekser og videre på fritidsaktiviteter uten stress
I tillegg til å få være med å gjøre en forskjell i ungdommers liv, fremhever hun en roligere familietilværelse. En helg i måneden er ungdommen i et såkalt besøkshjem, ofte er det hos et annet familiemedlem. Det gir et avbrekk både for ungdommen og familien.
– Middagen er klar når barna kommer hjem, vi kan gjøre lekser og videre på fritidsaktiviteter uten stress. Det setter også mine egne barn pris på, sier hun.
Den som lønnes for å ta seg av ungdommen må delta i månedlig veiledning og ha møter med barnevern, Bufetat og ta imot hjemmebesøk. Kanskje vil det i tillegg være behov for å ta barnet med til BUP (barne og ungdoms-psykiatrisk).