København sto det på flybillettene. Mamsen, lillesøs og jeg hadde booket en leilighet via et stort, velkjent bookingselskap med pålitelig omdømme. Alt lå til rette for to flotte dager med etterlengtet kvalitetstid.
Klokken var elleve om kvelden da vi sto utenfor en grønnmalt dør på den oppgitte adressen i «deijlige Danmark». Vi fant kodeboksen. Tastet inn tallene vi hadde fått oppgitt mens vi ventet på at den nedslitte postkassen, med en gul postit-lapp og et indisk navn, skulle åpne seg. Der skulle nøklene til inngangsdøren ligge.
Enhver idiot hadde sett at postkassen ikke var i nærheten av å være koblet til noe digitalt. Like fullt prøvde vi optimistiske gang på gang å taste den oppgitte koden. På stigende sult og ditto irritasjonskurve (familiesvakhet), brøt jeg til slutt opp den låste postkassen. På det tidspunktet hadde vel ingen av oss forventninger om at det ville ligge noen nøkkel der. Vi røsket i døren, men innså at heller ikke den var koblet til kodeboksen.
Den indiske mannen hadde vært overstrømmende hyggelig på telefon. Nå tok han ikke telefonen. Selv om vi prøvde det samme nummeret femten ganger fra to ulike nummer.
Klokken nærmet seg midnatt, restaurantene i området begynte å stenge og klientellet i gaten var heller tvilsomt. Med et blodsukker på bunnivå og tilsvarende humør, tok vi inn over oss den brutale sannheten: Vi var blitt lurt. Svindlet. Og alle hotellene i København som ikke krevde femsifrede beløp for et par netter var fullbooket. Unntatt ett.
Trekløveret, med en gjennomsnittalder på 45 år, trampet inn på hostellet blant backpackere, billige shots og dunkende discomusikk. Vi banet oss vei opp til køyesengene vi måtte betale altfor dyrt for. Festen varte hele natten, til fitness-senteret over gaten overtok lydbildet. Neste natt var det på an igjen.
Heldigvis var det sol og sommer. Og bookingselskapet har lovet at vi skal få pengene igjen. Hevnen over inderen kan staves med to ord: Trip Advisor.