Feriekabalen som ikke kan gå opp

De fleste småbarnsforeldre har fem uker ferie, med mindre man har vært så forutseende og smart at man har valgt læreryrket.

Barna har 11 uker ferie. I skoleruten for Fjell kommune for kommende skoleår, er det i tillegg sju plandager. Det er også elevfri torsdagen og fredagen før jul, og fredag 22. juni. Da er vi oppe i til sammen 13 ferieuker som skal dekkes inn i løpet av et år. Ikke alle arbeidsgivere synes det er greit at man deler opp ferieukene i dager, dermed blir situasjonen enda vanskeligere.

Problemstillingen er den samme hvert eneste år: Hvordan løser vi feriekabalen, og finnes det en mulighet for at vi kan få litt ferie sammen også, i det minste én uke etterlengtet kvalitetstid sammen som familie i løpet av sommeren?

Det gjenstår tre uker å dekke inn, og ferie sammen kan man glemme. Aleneforeldre er avhengig av barnevakt i åtte uker! Hvordan løser de det? Låser døren og plasserer barnet bak fortrukne gardiner, med streng instruks om ikke å åpne hvis noen ringer på?

Heldigvis finnes det flust av gøyale ferieskoletilbud første sommerferie-uken, men det koster fort en tusenlapp per barn og løser bare én uke. Noen steder er det sommer-SFO-tilbud, gjerne begrenset til noen få uker per barn. Sommer-SFO koster omtrent like mye som et sommerkurs per uke.

Disse alternativene er med andre ord forbeholdt dem som har et romslig feriebudsjett.

Mange er prisgitt besteforeldre og familie som stiller opp. Dagens besteforeldre er gjerne yrkesaktive selv og har selv behov for å hente seg inn igjen, og mange ønsker å bruke ferien på reiser og opplevelser. De har hatt sin tørn med å ta seg av barn i sin tid, er det riktig å dytte problemet over på dem?

Hva hadde ekspertene (les: barnevernet og de) sagt om å la barnet være alene hjemme kanskje i ni timer i strekk, dag etter dag, uke etter uke? Hvem har samvittighet til det? Selv om barnet er selvstendig, modent og ikke sulter fremfor brødboksen, er det et alternativ man ønsker for barnet sitt? Selvsagt ikke. Og jeg tviler på at ekspertene hadde anbefalt den løsningen.

Hvis foreldre skal ha sjanse til å ta seg av barna sine i feriene på en god måte, så må de jobbe deltid. Få har mulighet eller økonomi til å gjøre det.

13 uker ferie var helt topp da de fleste mødre var hjemmeværende for tretti-førti år siden. Nå er de fleste foreldre i full jobb, hvorfor er feriesystemet da det samme som «i gamle dager»? Samtidig maser myndighetene om at antall deltidsarbeidende må ned og at vi må jobbe lenger. Seniorene belønnes med en ekstra «senil-uke».

Hva med å gi småbarnsforeldre en ekstra «barne-uke»? Eller redusere skoleferien? For hvor stort utbytte har egentlig barna av den lange ferien, når de blir en kasteball mellom ulike barnepassere, og sårt tiltrengt ferie sammen med familien uteblir?