Spotify Halleluja

Jada, vi fortidsdyrkere kan bare klage. På at musikken var ordentlig før i tiden og at lp-lyden var best og at cd-ene var nestbest og at vi savner cd-hyllene og de fine heftene med sangtekster som vi kunne pugge og forstå i dybden. Nå har musikken blitt en vare, sies det, og folk surfer på spillelister og vet ikke en gang hva de hører på.

Det helhetlige og en gang så viktige albumet har mistet sin kraft, og sangtekster bryr ingen seg om lenger. Og det lønner seg knapt å utgi musikk nå, klager noen musikere, de får altfor lite inntekt fra strømmetjenestene. Man kan bli riktig pessimistisk på den seriøse musikkens vegne om man tenker for mye på slikt.

Og kanskje er det mye rett i den slags. Men altså. For en hundrelapp i måneden har vi vanlige folk tilgang til all verdens musikk. Tord Gustavson Trio er ikke på Spotify, og det tok flere år før Adele la ut sitt nyeste album «25» der. Det er sikkert mer å sukke over for oss som ikke lenger har cd-spiller og satser alt på såkalt streamet musikk.

Noen vil sikkert si at det er blitt for lettvint, at vi ikke verdsetter musikken som vi gjorde før, da vi troppet opp i platesjappen og skjelvende fikk kjøpt det nye albumet til U2 (eller hvilket annet band folk nå hadde som favorittgruppe før i tiden).

Men sannheten er at vi faktisk har tilgang til nesten all musikk på mobiltelefonen vår eller på datamaskinen vår. Strømmetjenestene er et skattekammer som gir utrolige, nye muligheter. Det er i grunnen nesten ikke til å tro hvor mye musikk jeg kan finne frem til på min lille mobil i min lille stue.

Min musikkverden før Spotify avgrenset seg til de cd-ene jeg kjøpte, etter nøye funderinger i en platebutikk. Jeg er kronisk dårlig til å ta valg om å kjøpe noe. Var det den minste tvil om albumet var verdt å kjøpe, fikk det bli. Altså var det kun de sikre vinnerne som fikk bli med hjem. Nå har musikkverdenen min blitt utrolig mye større.

På Spotify kan du lytte, forkaste, lytte litt mer, og kanskje oppdage noe bra. Du kan finne tilbake til musikken du digget da du var 12 eller 15, kanskje på en sliten opptakskassett som din tante eller din venninne hadde tatt opp til deg. Eller du kan utforske musikken som din venn digget for tretti år siden, musikk du knapt visste eksisterte, men som du nå får servert på et sølvfat. Kate Bush og Chicago i syttitallsversjonen er slike nylige vennetips jeg har hatt glede av.

Om du vil ta et dypdykk i nigeriansk popmusikk eller finsk tungmetall eller fransk elektronika, eller portugisisk visesang, så ligger musikken der ute et sted. Det trengs kanskje bare noen kjappe søkeord på google for å finne artistene du trenger, og vips, brasiliansk jazz til langt på natt for den som ønsker det!

Det vanskelige med Spotify er at det er helt uendelig med valg, artister og plater. Vi kan lett bli litt matte, og nesten gi opp jakten på nytt gull blant mye musikalsk gråstein. Klassisk musikk er ekstra vanskelig. Det kommer ofte opp litt sånn passe gode samleplater om du for eksempel søker på «Bach» eller «Mozart». Få av oss kjenner til hvilke orkestre som har de gode innspillingene, eller hvilke verk som virkelig gjelder, og Spotify har lite hjelp å tilby der.

Noen luksusproblemer får vi beklage oss over. Vi kan selvsagt nøye oss med å kose oss med musikken vi kjenner fra før, eller surfe på spillelister med sånn passe passelig musikk flytende forbi. Men den som leter skal finne, står det i Skriften. Det gjelder defintivt på Spotify. Jeg sier Halleluja og gleder meg til det neste, fine musikkfunnet på mobilen.